søndag 25. september 2016

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere
Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.

søndag 18. september 2016

En veldig lang dag

Bildekilde: Bokelskere
Emma Morley og Dexter Mayhew møtes den aller siste dagen på universitetet. De er i begynnelsen av tjueåra begge to, stedet er Edinburgh og året er 1988. Nærmere bestemt er det 15. juli, Sankt Svithuns dag, og Emma og Dexter har kommet seg i seng, men aldri i søvn på Emmas hybel. De er slitne og fulle etter en lang dag med seremonier og festligheter. Nå har de hver sin universitetsgrad, nå er de klare for voksenlivet. Emma er en hardtarbeidende idealist fra arbeiderklassen, Dexter er en av livets overprivilegerte, glade gutter. Likevel finner de tonen, som ved et trylleslag. De har liksom aldri lagt noe særlig merke til hverandre, men denne kvelden og natta og dagen ser de kun hverandre. Og det er akkurat på denne dagen vi møter dem igjen, hver 15. juli fram til 2007. 

Hver dag utgjør ett kapittel i denne 445 sider lange boka som bærer tittelen En dag. Og en skjønner raskt at den største spenninga i romanen skal knyttes til om det noensinne blir noe av disse to på en romantisk måte, eller om de forblir venner, eller om de vokser fra hverandre. Slik går det fram og tilbake i flerfoldige kapitler. Jeg for min del finner ikke dette særlig interessant, og det blir desto vanskeligere å leve seg inn i når Dexters fremste attributt er at han er kjekk. I alle fall er det slik Emma ser han. Men hva mer ser hun? Det får jeg ikke tak på i det hele tatt. Han er ei fyllebøtte, en rotekopp, en umoden guttebass som drar damer i fleng, men som sjøl om han sogner til overklassen, ligger langt under Emma på alle andre måter. Om en så snur det hele, er det tydelig hva Dexter ser i henne. Emma er for Dexter den vakreste i verden, hun er smart, kreativ, pliktoppfyllende, lojal, dedikert, hun står på, hun sier sin egen mening, hun tør, og hun kan hamle opp med Dexter når som helst. Hun er alt han ikke er. Kanskje det er derfor han tiltrekkes av henne?

Uten å skulle røpe noe om hvordan dette ender, så må jeg jo si at sjøl om språket stort sett er ganske platt, ispedd noen saftige kommentarer, og sjøl om skildringene stort sett er noe labre, glimter det også til med sjarme og humor, og sjøl om dialogene er overtydelige og rotete er de også naturlige, sjøl om persontegningene er grunne og bipersonene er stive statister, er det hele gjort - og sett - med stor varme. Det er ei god bok å være i, sjøl om utbyttet er lite. Den er fin å lese, men samtidig ikke så mye mer. Emma og Dexter, Dex og Em, forsvinner raskt ut igjen, kun et par, tre scener blir værende noen dager til.

En dag (One Day, 2009, 2010 på norsk) av britiske David Alan Nicholls (f. 1966) har en uvant måte å nærme seg hovedpersonene og handlinga på, gjennom dette livsmessige tverrsnittet. Slik får han et fiffig plot, der han slipper mange kjedelige perioder, turbulente forflytningspassasjer, et overdrevent detaljfokus, strevsomme hverdager og så videre. Og når en først skal skrive en underholdningsroman, er ikke dette så dumt. Men baksida er naturligvis at personene ikke kan tilbakelegge for store utviklingssprang, rett og slett fordi de da ville mista all troverdighet. Ett år er bare noen sider for leseren. Vi blir heller ikke så godt kjent med personene som vi kunne ha blitt, nettopp fordi vi ikke følger dem i detalj i hverdagens trivialiteter, og det at forfatteren slipper å psykologisere noe særlig, er også et tveegga sverd. Jeg opplever at Nicholls er skarpest når han ironiserer over det britiske samfunnet. Der er det mange artige obsersvasjoner. Men han gjør liksom ikke så mye med det i teksten, og det betyr heller ikke noe særlig for Emma og Dexter.

Boka er rask å lese, krever lite konsentrasjon, har noen skrivefeil, men er sympatisk i hele sitt prosjekt. Den er gjenkjennelig for de fleste, da vi følger Emma og Dexter utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet, og forfatter Nicholls sparer virkelig ikke på populærkulturelle referanser for å få leseren til å henge med "i tida". Særlig trekker Nicholls inn musikk, tv, trender og økonomi samt at de største hendelsene i verden også nevnes. For de som er født på samme tid som forfatteren og de to hovedpersonene blir det ei tjukk mimrebok med kjærlighetstema, for oss andre, som kom ei stund etterpå, er det noen referanser som går en hus forbi, mens kjærligheten liksom skal være hovedtema. Og slik Nicholls har gjort det her, blir det stadig litt for tynt. Nicholls skriver småmorsomt, bruker humoren godt og har fin timing, men jeg opplever at han bruker humoren for å overdøve de andre manglene ved boka. For, ærlig talt, det er ganske stillestående skildringer av to mennesker som ikke får ut fingern. Over mange hundre sider.

Det er ikke ofte jeg leser slike underholdningsromaner, men det hender omtrent en gang i året. Jeg ønsker noe lett og fint av og til, jeg også, noe som gjør meg glad og kanskje litt rørt, men jeg ender stadig opp med det bittersøte. Det gjør at jeg føler meg skuffa, det er som om boka ikke innfrir i sin egen sjanger. Og jeg tenker at det ville vært raskere, enklere og mer tilfredsstillende å bare se filmen. En dag er grei å lese en dag du er sjuk og ikke har hue til noe djupere, og den er fint oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965). Og etterpå er boka i det minste glad og oransje å se på i bokhylla.

lørdag 17. september 2016

Samtaler om litteratur, del II

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur.

I bokhandelen

E: Kan jeg hjelpe deg?
A: (vennlig) Jeg skal ha en gave. Gjerne ei gammal bok.
E: Vi har ingen gamle bøker, vi. De eldste er nok fra i fjor. Du får se i restekassa der borte eller høre på antikvariat eller noe...
A: (vifter med handa) Ikke sånn gammel. Ei bok som er skrevet for lenge sida.
E: Åja. Åssen da, mener du?
A: (hever øyebryna) For eksempel fra middelalderen.
E: Ja, sånn Ken Follett? Vi har både den serien om...
A: (rynker øyebryna) Nei, ikke sånn. Mer som sagaer.
E: Sagaer? Åja, Twilight-sagaen?
A: (oppgitt) Nei...
E: Sagaen om isfolket?
A: (veldig oppgitt) Nei... Sagalitteraturen, som i Snorre.
E: Snorre?
A: (fort) Har du noe fra 1700-tallet? 1800-tallet?
E: ...
A: (fortere) Ibsen, Hamsun, Holberg, Collett, Skram?
E: ...
A: (fortest) Glemdet.

***

Midt i forelesninga
(...)
F: Jeg bare liker ikke sånne ord med u foran.
A: (overraska) Hva mener du?
F: Nei, de er ikke noe fine, de u-orda.
A: (prøver å forstå) Du liker ikke negativt lada ord, da altså?
F: Joda, men uten u.
A: (konkluderende) Du liker altså motsatsen, og synonymet?
F: Ja. Tekstene blir så dumme med u.
A: (spørrende) Bøker som begynner på U, da?
F: Nei.
A: (overraska, igjen) Nei? Sånn helt uten videre?
F: Ja.
A: (gir opp) Du er jo umulig.
F: Ikke si det da. Det er så ubehagelig.
A: (stirrer på F)...
F: Faen.

***

Som ansatt
G: Har du et boktips?
A: (glad) Om jeg har! Hvem er det til?
G: Mann, sekstiåra. Liker å lese. Hater bøker av kvinnelige forfattere...
A: (kort) Å.
G: ...leser alt, egentlig. Mye krim. Helst norsk. Bare ikke damer.
A: (spørrende, fort) Så ikke noe Unni Lindell der i gården, altså? Eller Kjersti Scheen? Anne B. Ragde? Karin Fossum? Anne Holt? Jorun Thørring? Pernille Rygg?
G: Neineinei. Ingen damer, sa jeg.
A: (prøver seg) Kim Småge?
G: Ja, hvordan er det da?
A: (oppriktig) Veldig bra.
G: Flott, flott. Tror du det vil passe for han? Er det spennende?
A: (helt ærlig) Ja, det er krim.
G: Så fint. Hva heter boka?
A: (veldig glad) Prøv Nattdykk eller Origo. Eller Sub rosaKainanContainerkvinnen. Anbefaler spesielt Kainan.
G: Takk, så bra. Da kjøper jeg den.
A: (fett flir) Pakkes inn?

***

Oss vennepar i mellom
H: Hva leser du nå, da?
A: (oppriktig) Akkurat nå går det faktisk i Arundhati Roy. Guden for små ting.
H: Ååå, den er så fin!
A: (peker) Ja, jeg så dere hadde den borti hylla der.
H: Leste den da den kom, jeg. Kjempefin.
A: (smiler litt) Ja, nei det gjorde ikke jeg. Jeg gikk jo fortsatt på barneskolen da den kom.
H: Nei. Så da leser du den nå.
A: (nikker) Ja.
I: Jeg var ung da den kom!
H: Jeg også. Men den er fin, altså.
A: (rynker øyebryna) Er ikke helt sikker, jeg. Det er mange urovekkende skildringer. Og jeg liker ikke kastesystemet.
H: Hva mener du?
A: (forklarende) Det sosiale systemet i India...
H: Nei, med urovekkende?
A: (puster ut) Å. Ja, det er jo en del manipulering, da. Maktkamper. Fattigdom. Overgrep. Vold. Det er dystert materiale. Jeg tror ikke det går godt.
H: Sier du det? Det er ikke sånn jeg husker den, altså.
I: Nei, den boka er jo veldig fin.
A: (skeptisk) Ganske sikker. Leser den jo nå, som sagt.
H: Jeg mener at den boka...
I: Sssj!
H: Kanskje jeg tenker på ei anna bok...
A: (nikker igjen) Kanskje det.
I: (pause)...og på jobben, da?

***

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

fredag 16. september 2016

Samtaler om litteratur, del I

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur.

Hos naboen
(...)
B: Jeg liker så godt å lese, jeg.
A: (ivrig) Jeg også! Hva leser du?
B: Masse forskjellig. Du da?
A: (fortsatt ivrig) Jeg har dilla på middelalderlitteratur.
B: Så gøy! Det leser mannen min også.
A: (skeptisk) Å?
B: Mm, særlig Ken Follett og sånn.
A: (puster ut) Åja. Og du da?
B: Syns hu Hislop er fin. Også sånne fortellinger fra virkeligheten. Om incest og sånt. Det er ekkelt, men vi må vite om det, for det skjer faktisk.
A: (kort) Ja. Fårnokavdetgjennomavisenejeg.
B: Får vite mye, mye mer i de bøkene. Jeg har gått på kurs også, jeg.
A. (ser vekk) Å.
B: Det er skikkelig spennende, altså. Hvilke tegn en skal se etter og sånt. Hos barn.
A: (litt uggen) Ja. Klarer ikke sånt, jeg.
B: Gjør ikke jeg heller, det. Men vi må jo. For det skjer. Så jeg leser ei sånn bok i måneden eller noe. Også krim, da. Krim er fint.
A: (skeptisk, igjen) Ikke så fint kanskje. Men spennende?
B: Ja, veldig spennende. Det er godt med noe spennende.
A: (ironisk) Middelalderlitteraturen er jo ikke så spennende.
B: Nei. Det er jo bare krig og sånn.
A: (trekker pusten) Jah.

***

På skolen
(...)
C: Å, denne boka var bare skikkelig fin, altså!
A: (vennlig) Ja vel? Så hyggelig! Hva var det du likte?
C: Nei, den var bare så fin! Du veit, når ei bok er fin, at det er fint å lese den og sånn.
A: (skeptisk) Ja, men hva var fint?
C: Alt sammen, liksom. Det var bare så fint. Å, du bør lese den.
A: (kort) Tror ikke det.
C: Men den er så fin!
A: (syrlig) Hva var fint, sa du?
C: Boka!
A: (heiser øyebryna) ...og innholdet, da?
C: Det er jo det som er fint!
A: (ser vekk) Jaha.
C: Så du må lese.
A: (fort) Jeg er ikke så glad i sånne bøker jeg.
C: Nei? Trodde du likte å lese, jeg.
A: (forklarende) Ja, jeg er veldig glad i å lese. Men jeg liker at det er skikkelig håndverk.
C: Men den er skikkelig fin.
A: (forklarende, igjen) Fin er dessverre ikke alltid det samme som kvalitet.
C: Å.
A: (bytter tema) Hvord...
C: Men det er bedre at de er fine, da.
A: (gir opp) ...
C: Bøkene, altså.
A: (meget kort) Skjøntedet.
C: Så du vil lese den?
A: (bestemt) Nei.

***

På en annen skole
(...)
D: Hva liker du å lese?
A: (vennlig) Det meste, egentlig. Men særlig romaner, gjerne norske.
D: Jah, jeg også! Norske romaner er best. Særlig historiske romaner.
A: (ivrig) Hvilke tenker du på da? Undset?
D: Hvem?
A: (vantro) Sigrid Undset? Romanene hennes? Fra middelalderen?
D: Hæ? Nei, ikke sånn historisk. Fra krigen og sånn.
A: (trekker pusten) ...åjasånneja.
D: Også før krigen, da. Det var mye som skjedde da også.
A: (ironisk) Sier du det?
D: Ja, og jeg visste ikke at det var så mye som skjedde jeg! Også skriver dem så godt.
A: (syrlig) Hvem da?
D: Dem som skriver historiske romaner vel, husker ikke hva dem heter, men de har gjort leksa si, altså, alt er liksom som i gamle dager, veit du, damene går i skjørt og sånn og det er helt annerledes inni Oslo.
A: (ser på klokka) Javel...
D: Hu Frid er det, ja Frid Ingulstad, altså! Hu er fin, altså. Skriver kjempebra. Om de fabrikkjentene eller hva det var. Har du lest den serien, eller?
A: (smiler stramt) Nei.
D: Men det må du, altså, dem er så fine!
A: (åpent) Jeg foretrekker Undset.
D: Hæ?
A: (litt morsk, svært tydelig artikulering) Sigrid Undset. Hun som fikk Nobelprisen i litteratur.
D: Hakke hørt om hu jeg. Var det lenge sida, eller?
A: (klør seg på kinnet) Ei stund.
D: Neinei, men jeg må videre, jeg da.
A: (ser vekk) Mhm.

***
Fortsettelse følger.

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

mandag 12. september 2016

Favorittbøker: X, Y, Z

For ei som stort sett leser på norsk, og som i enda større grad velger norske forfattere og ikke masseoversatt amerikansk litteratur, blir disse bokstavene en gedigen utfordring. For i mine hyller fins det rett og slett ikke boktitler som begynner med X, Y eller Z. Det fins en og annen forfatter med for- eller etternavn som begynner på X, Y eller Z, men i boktitler, og særlig i starten av en boktittel, er disse bokstavene nærmest ikke-eksisterende. Jeg har leita i romanhyllene, i fagbokhyllene, blant dramatikk og lyrikk, i biografiene, til og med blant barnebøkene, historieverkene, sagalitteraturen og til slutt i ulesthylla. Men resultatene er nedslående. Så hva i alle dager gjør en da med ei slik favorittbokkåring?

Det går ikke, rett og slett. For det fins jo ikke bøker å ta av. Og jeg klarer ikke å gjennomføre ei favorittkåring uten å bøye nokså godt på de sjølvvalgte rammene, som for eksempel å velge Oryx and Crake av Margaret Atwood som favoritt på X, fordi det er den eneste boka jeg har lest med en X i tittelen, eller å velge Nyryddinga av Sigmund Løvåsen til favoritt på Y av omtrent samme grunn. Og Z? Enda verre. Jeg har bare Fortell Zorbas, fortell av Nikos Kazantzakis. Ulest. Med andre ord: Jeg har ingen favorittbøker på X, Y eller Z.

Hva er din favoritt på X, Y, Z?
Men jeg veit naturligvis at disse bøkene fins. Så potensielle favoritter er uten tvil der ute et sted, men ikke her, akkurat nå. Derfor vil jeg gjerne bli opplyst om disse bøkene, særlig om du har lest dem og veit at de er gode. Fins de? Hvor kommer de fra? Hvem har skrevet dem? Hva handler de om? Og hvorfor er nettopp denne boka din favoritt?