Gjesteblogger: Sjelenød

Bildekilde: Bokelskere

Arne Garborgs (1851-1923) roman Fred, fra 1892, er språkkunst og boring i Enok Hove, en plaget sjel, klemt mellom den gamle og den nye tid, Det gamle og Det nye Testamentet. Åpninga kjenner sikkert mange: Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand. Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust.

Dette frie, udelte havet, er av same karakter som romanens tittel, Fred. Nemlig motsatsen til det som foregår i romanen. All lengsel står mot dette hele, udelte, denne freden, friheten, som fins, både som en lengsel og en mulighet, og som er så beint umulig å nå for Enok Hove.

Bonden på Høgjæren utkjemper en sjelestrid, med seg selv, om sin sjels frelse. Alt han ønsker er fred – i sjela. Han higer etter indre ro, og visshet for at Gud ser i nåde til han. Men hvordan kan han være sikker? Er det ikke selve Djevelen som sitter på skuldrene hans når han syntes han har gjort rett, gitt mat til de sultne, husrom til de husløse, tukt til sine kjære og avkall på tobakk? Er det ikke nettopp en slags betaling på forskudd, for at han skal være sikker på å komme til himmelen? Og da blir jo disse gode gjerningene Satans verk, for om han rettelig var frelst, ville han stolt blindt på Guds omtanke for han.

Slik plager Enok Hove seg selv. De harde vilkårene fra Det gamle Testamentet er han villig til å tåle, han arbeider hardt og unner seg selv lite. Men så var det den ufortjente nåden da, som Jesus snakker om i Det nye Testamentet. Kan det være rett, at selv fanten, som lite gjør og ingen kan stole på – at han like retterlig kan komme til himmelen?

Enok Hove er en vakker, følsom og arbeidsom hedersmann. Han er gift med et dugelig kvinnfolk, Anna, har fem lydige barn og er en dyktig bonde med sterk helse. Han har et godt rykte i bygda også, men alt dette gode er for ingenting, regner Enok, om hans sjel er villfaren. Han skimter Satans onde øyne overalt og lengter etter å bli frelst, og å bli båret på troens vinger. Han grubler seg ned i mørk håpløshet, men i sin dypeste fortvilelse, opplever han et syn: Frelserhånda, gjennomboret av en nagle, strekker seg mot han.

Endelig får Enok nådestegnet, og kan leve i fred med seg selv, i tiltro til egen tro. Men det betyr bønn og andakt morgen og kveld, stygge klær, ingen moro, fullt av tiggende fantepakk i stua, blodslit på åker og eng og gledesløse år for familien. At Enok påfører sin familie altfor harde krav, innser han ikke. Oppfylt av lykkerus, trygghet og krefter, styrer han nådeløst over andre. Inntil mørket kommer over han igjen. Denne gangen er det presten som med sin blide, vennlige forståelse av skriften, redder Enok fra villfaring.

Enok blir nå mildere. Livet leves mer etter Det nye testamentet, og ikke etter Det gamle, som før. Han tar til å bruke slåmaskin og kommer inn i fattigstyret. Han er mild i sin forståelse for fantepakket, som han tidligere nok huset, men fordømte. Med tålmodighet vil han vinne fram, slik presten formaner han til. Men Enok kjenner ikke den oppløftende gledesrusen lenger. Han lengter og venter, og må til slutt i kjelleren en tredje gang. Da er det Hauge-predikanten som redder han, og det blir mulig å arbeide hardt igjen, si ja til å sitte i skolestyret og kjøpe seg karjol. Men usikkerheten gnager og når det røyner på neste gang, fins det ingen hjelpere som kan nå inn til Enok Hove.

At fantefølge, som han har hatt i sitt brød og fått bygd hus til, en natt raner huset for alt av verdi; sølv, klær, gaver og mat – får Enok til å innse at han ikke er verdig. Alt hans strev er ingenting verdt. Fanten ler av han, raner han, lever godt, som liljene på marken, uten å arbeide eller be. Men folk kommer til Enok, naboer, slekt, gamle venner, for å trøste, med ønsker om å hjelpe han bort fra svartsynet – det bare duger ikke. Smådjevlene har begynt å leike i sidesynet hans. Gud har forlatt han, og verre blir det.

Garborgs språk er så vakkert og presist, at det bare er å gi seg over! Språkkunsten er rytmisk, melodisk, innholdsmetta og sanselig. Min utgave har alle de gamle skrivemåtene, og bokstavrim, innrim og assosiasjonsskapende dialektord klinger gjennom hele teksten, som på side 119 (Aschehoug, 2007):

Våren var komin; nordvesten tok si tyngjande hand burt ifrå landet, og alt livna upp. Lynget friska på seg og myrane grønka. Hesteblomane glødde i bakkene som brennande ljos. Stykmorblomen slo upp sine blåe augo, bljuge, bedande barneaugo. Knoppar svall og sprang; fuglar lokka og leika. Borni kom heim frå mark og myr so glade at dei lo: ”Vibo er kòmo! Mor, vibo er kòmo! ” I staden for nordvesten med sitt tunge ålvor og sin seige stødleik kom den linne, lettlynde våren, som blistra og blakra frå alle kantar og spéla seg med alt, med bylgje og blom, med lauv og lyng, med presteskjegg og med gjentelokk, med gravkransar og med brurstas.

Garborgs språk er mer enn musikk, det er dåm av Bibel, av folketro, det risper med djup innsikt i gardslivet, åpner seg i stor respekt for menneskesinnet og glitrer i glede over naturens mangfoldige skikkelse. Det grør og gror, det dunka og dura og dølja og dov. Språket er så plastisk, at det kunne vært forma av den fineste leire, så sterkt som om det var tørka, stekt og herda, så vakkert som bare det fineste porselen er dekorert og glasert.

Tanken er vass, hos Arne Garborg. Skildringene nøyaktige, uten å stanse tekstflyten. Rammende beskrivelser av sosiale forhold skjer i bisetninger, hovedkonflikten blir aldri forsøkt unnskyldt med Enok Hoves dårlige barndom eller skjøre psyke. Vi vet ingenting om Enoks barndom, for Garborg duller ikke med livsproblemene, slik vi er vant til fra norsk samtidslitteratur. I dag ville en tekst av denne type flyte langsomt framover, med lange tilbakeblikk på tilblivelseshistorien. Psykologiske og sosiale forhold ville begrunna karakterene, og nåtidsplanet ville vært kort, noen uker eller måneder.

Enok Hoves historie går over år. Hans foreldre blir ikke skildra, ingen svik eller forbigåelser eller tap i fortida heller. Enok er et selvstendig menneske. Ensom, for sin Gud, i et bondesamfunn med nære relasjoner. Han er et menneske som strever med å gjøre seg fortjent. Han er ærekjær, har integritet og er ærlig og hjelpsom. Dette 1800-tallsmennesket er sterkt og selvstendig, stridbart og sårbart, og dømmer seg selv svært hardt. Dette, i stor kontrast til det seine 1900-tallsmennesket, som blir støtta opp av foreldre, skole, Nav, stat, venner og kolleger, men som likevel føler seg usett, uelska og uverdig. Enok Hove er sett, elska, respektert og æra, både av andre og seg selv. Men så var det Gud, da? ”Hva gavner det et menneske om det vinner hele verden, hvis det taper sin sjel?” står det i Bibelen. Og det grubla nok Arne Garborg over gjennom et helt liv, og gjennom et fantastisk forfatterskap.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 8, 2015