mandag 15. juni 2015

Bokhyllelesing: Nikolaj Gogol

Bildekilde: Bokklubben
Fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 begynte egentlig 11. mai, og skulle vært avslutta på nasjonaldagen. Dessverre var det ei tidsfrist jeg virkelig ikke klarte å overholde, og det beklager jeg. Jeg ga meg sjøl både en og to ekstra leseuker, men det varte og det rakk før jeg kom igjennom boka. Men nå, som masteren er innlevert og feberen har letta, er boka endelig blitt ferdiglest. Forfatteren er den ukrainsk-russiske godseiersønnen Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852), og romanen, hans eneste, heter Døde sjeler og utkom i 1842. Både en og to oppfølgere var planlagt, men utkom aldri.

Jeg visste ingenting om Nikolaj Gogol før jeg begynte å lese, annet enn at han tilsynelatende poserte pent og pyntelig for maleren med brune øyne, usedvanlig rett nese og pomadehår. Mitt kjennskap til boka var begrensa til at den en gang for lenge sida, da jeg jobba i bokhandelen, var på mammutsalget. Jeg så igjennom min egen bunke (det vil si to kasser med bestilte bøker) i pausa, og tok med de jeg skulle kjøpe med en gang ned i butikken. Mens jeg ekspederte en kunde, blei Døde sjeler rappa av en ivrig bokelsker. Det viste seg å være like greit for meg, for da fikk jeg seinere gleden av å kjøpe boka i en annen utgave, nemlig Bokklubbens Verdensbibliotek. Og serieidiot som jeg er, er det bøker jeg bare må ha... (Det er forresten salg på disse Verdensbibliotek-bøkene, nå igjen.)

Uansett, mine fordommer var mange, og jeg hadde i mitt indre beskyldt Gogol for å være en av disse deprimerte russerne som bare skriver om død og elendighet - gjerne svært mye og med svært mange detaljer. Jeg så for meg ei bok jeg knapt skulle klare å lese ferdig. (Ironisk nok blei det siste riktig, men av helt andre årsaker.) Tittelen Døde sjeler sa liksom sitt, og det var ikke akkurat med liv og lyst jeg begynte å lese. Men det endra seg etter bare noen linjer. For Døde sjeler er det motsatte av tungt og mørkt og trist. Boka, som har svindleren Tsjitsjikov i hovedrolla, er proppfull av humor.

Boka har navn etter det som er Tsjitsjikovs store prosjekt, nemlig å kjøpe opp døde sjeler. Døde sjeler er livegne som dør mellom folketellingene, som er hvert tiende år. Fordi disse døde bøndene fortsatt står på listene, må de betales skatt for. Dette er naturligvis en rein utgift for de russiske godseierne, og Tsjitsjikov tilbyr seg derfor å få eller kjøpe dem. På papiret vil Tsjitsjikov da se ut som en svært holden mann, med flere hundre sjeler under seg, mens han i virkeligheten bare har to ansatte: den drikkfeldige kusken Selifan, som svært ofte kjører feil, og den noe tiltaksløse tjeneren Petrusjka, som lukter vondt. Gogols prosjekt er å la leseren følge Tsjitsjikov gjennom Russland, og på veien blir godseierstanden utlevert så det suser etter med alle sine laster. Tsjitsjikov sjøl karakteriseres som noe anonym, en gjennomsnittlig mann en verken synes godt eller ille om ved første øyekast. Denne anonymiteten, eller tilpasningsdyktigheten, er et stort fortrinn for han som svindler, og lar han gli lett inn over alt.

Men av og til skjer det som ikke skal skje. Noen blir mistenksomme til Tsjitsjikovs prosjekt og diskuterer det med andre. Er dette noe en kan gjøre, er det lov? Har jeg blitt lurt og solgt de døde sjelene for billig? Og jungeltelegrafen går fort, også på den russiske landsbygda. Embetsmennene blir så sjokkerte at de blir helt handlingslamma - ja, en av dem dør til og med. Tsjitsjikov må komme seg unna i en fei om han ikke skal få kjenne konsekvensene på kroppen. Og slik styrter han flere verst av sted, fra egn til egn, mens framtidsplanene stadig tar form. For Tsjitsjikov vil bare ha et rolig, fint liv, som alle andre. Men for å leve det han mener er standsmessig, må han skaffe store mengder kapital. Vil han klare det, eller vil han bli avslørt?

Først og fremst er romanen satirisk (og Jane Austen ville kost seg). Her er det overdrivelser på hver eneste side, reine typetegninger av alt fra enkle bondefolk til rike arvinger, grove karakteristikker og velretta sleivspark til det skakkjørte statsstyret, den digre, udugelige embetsstanden (som Tsjitsjikov har sin bakgrunn fra) som bare flytter papirer rundt i en evig runddans med mindre de får klekkelige bestikkelser, det elendige russiske samfunnet som helhet, skolesystemet som verdsetter disiplin over kunnskap, det russiske folket og ikke minst godseierne: de er griske, grådige, gjerrige, samvittighetsløse, dumme, kyniske og det som verre er. Tsjitsjikovs reiser, forretningsmøter og mange observasjoner sammenfaller med Gogols avsløring av den grimme virkeligheten for de lutfattige livegne, mennesker som er andre menneskers eiendom og som kan selges og kjøpes som gjenstander eller dyr. Sammenfallet gjør at skillet mellom fokaliseringsinstans, forteller og fysisk forfatter er uklart, uten at det går på bekostning av innholdet.

Men det er også mye annen humor i boka. Gogol bruker ironi, han er vittig, det er mange eksempler på britisk understatement-humor, det er reine, nådeløse utleveringer og subtile kommentarer. I tillegg har forfatteren et usedvanlig fargerikt språk med et utrolig stort ordtilfang. Det skyldes i følge etterordet til Yasar Kemal (1923-2015) at Gogols morsmål var ukrainsk, og at han vokste opp med bondekultur og et vell av dialekter rundt seg. Dette, samt tradisjoner som folkeeventyr og folkeviser, trekker han inn i den russiskspråklige diktinga si. Resultatet er i dette tilfellet ei bok som spraker av språklig overskudd og stor skaperglede.

Naturligvis er det også mange elementer i teksten som ikke preges av humor. For eksempel landskapsskildringene, som er svært visuelle og presise. Sjøl om dette ikke er en tett og nær førstepersonsroman (det foregår i tredjeperson) der en humper av sted i vogna sammen med Tsjitsjikov og kjenner eimen fra Petrusjka, er det mye leseren ser for seg. For eksempel noen av godsene Tsjitsjikov kommer til, med skinnende kirkekupler, solide hustak, grønne skoger og dyrka mark. Her bruker Gogol farger, former, sammenligninger og kontraster - samt at han her, som overalt ellers, assosierer svært fritt og har lange, artige digresjoner. Vi får ikke bare utlevert russerens stereotypiske sinnelag, men også tyskernes. Sånn sett er den språklige stilen tidvis litt essayistisk, forfatteren flyter av sted og går grundig inn i tilfeldige bipersoners liv og levnet, men vender stadig tilbake til hovedhandlinga. 

Også er det jo mye av det som formuleres humoristisk som har mye sannhet i seg, for eksempel observasjonene og skildringene av ulike typer menneskenatur. Boka er med andre ord ikke noe for de hårsåre av oss, for Gogol er et råskinn med alle, de snille som de slemme, de dumme som de smarte, de systematiske som de rotete. Alle har svake sider, Gogol ser dem og framhever dem på bekostning av det som er ordinært og kjedelig. Den eneste som får være ordinær, er Tsjitsjikov. Ikke en gang leseren får være i fred. Gogol henvender seg til leseren støtt og stadig og har klare forventninger om hvem de er, eller ikke er. Han skaper et slags vi-fellesskap, der alle andre, som ikke leser boka, holdes utafor. Dette oppleves som noe eksklusivt, sjøl om trikset både er åpenbart og billig. Det er utrolig hva en aksepterer når historia er god (eller når en tror historia er god). Og sånn sett er Gogol helt genial, han selger inn tidenes historie med brask og bram, og bryr seg ikke om at leseren sitter slukøra tilbake fordi Døde sjeler kun er første del av en planlagt trilogi, der del tre aldri blei skapt og der det kun fins fragmenter fra del to. Noen av disse er inkludert i min utgave av verket, som er fra 2004 og oversatt av Erik Egeberg (f. 1941), og det er faktisk i denne fragmentariske delen en finner noen av de fineste passasjene i boka. Gogol burde skamme seg for å brenne sitt eget manuskript!

For å oppsummere litt, blei lesinga av Døde sjeler mildt sagt ikke det jeg forventa. Denne russiske romanen er utrolig underholdende og Gogol er full av fortellertekniske og språklige krumspring som mang en forfatter må misunne han. Det er ikke uten grunn at så mange seinere forfattere er påvirka av nettopp Gogol, som bryter med de stramme rammene for romanformen, åpner opp og skaper sitt eget. Så sjøl om verket er skuffende ufullstendig, er det samtidig inspirerende nyskapende, og det siste overgår langt på vei det første, med mindre en lider av tvangstanker og må vite hvordan det går med Tsjitsjikov. Romanserien skulle visstnok være et moderne Dante-prosjekt, men det hele falt i fisk på grunn av pågående geistlige, som spilte på den kleine helsa til forfatteren helt til han døde. Men da hadde han allerede skrevet Døde sjeler, og med det levert datidas litterære brannfakkel i Russland, og også skrevet seg inn i litteraturhistoria. Ikke dårlig for en fyr med pomadehår.

16 kommentarer:

  1. Gratulerer med innlevert master! For ei kjensle!

    Eg plar stort sett å sky unna dei store russarane, ein del av meg set nok likskapsteikn mellom russarar og død og forderving. Det vil seie – store, russiske forfattarar, ikkje russarar generelt. Greit å få avkrefta den myta av og til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Ja, det er enormt herlig! Nå er det endelig blitt sommer - og ferie - her hos oss. Hvordan står det til med deg?

      Jeg har også vært akkurat slik som du beskriver, og derfor blei gleden ekstra stor ved å lese Gogol. Neste gang du tenker du kanskje skal begi deg inn i tundraen eller ut på steppene, får du prøve å huske på navnet. Kan hende du også blir kurert for russerangsten;)

      Riktig god sommer!

      Slett
    2. Masteren er levert her og, og no har eg vel omtrent kome tilbake til livet. Det er godt! Det var kjekt å jobbe med, men det er ganske kjekt å lese utan eit snev av kritisk sans og. :) Så no er eg tilbake i bokhylleleseland. Gogol er notert. Skal bruke pomadehår som hugseknagg.

      God sommer, og ikkje minst – hurra igjen for master-Hedda!

      Slett
    3. Gratulerer til deg også, master-Signe! Det er helt fantastisk å komme i mål etter lang tids intenst arbeid. Er du fornøyd? Hva har du skrevet om? Håper du kan kose deg i mange, mange uker framover, og bare koselese (pomadehår eller ei). Det har du fortjent!

      Slett
    4. Eg er ganske nøgd – når ein kjem djupt nok inn i det vert ein jo og veldig klar over kva som kunne ha vore betre. Men den var god nok, og arbeidet var veldig interessant. Kunne eigentleg tenkt meg å gjera det ein gong til, men trur det er best for det sosiale livet at eg avsluttar den akademiske karrieren her. Eg skreiv om kjønnsmønster i populær ungdomslitteratur (Faen ta skjebnen, Divergent og Den forsvunne helten). Konklusjonen var at dei kvinnelege hovudkarakterane i stor grad handlar etter maskulin påverknad. Det som er litt kult å tenke på, er at biletet truleg hadde vore litt annleis om dei nyare norske romanane hadde vore tema – eg gjekk for rein popularitet. Skreiv litt meir om det på bloggen. No er det fri i tre deilige veker, og eg har ikkje ein einaste plan. Det er skikkeleg luksus, og eg håper at du sit med ei liknande kjensle post-master :) Har du planar om eit masterinnlegg?

      Slett
    5. Det høres ut som ei spennende oppgave, Signe! Jeg tror dessuten at det er viktig at sånt undersøkes. Kanskje du hjelper noen på vei med å bli bedre og mer bevisste lesere også;) Jeg kommer uansett til å kikke innom bloggen din for å lese mer.

      Veit ikke om jeg kommer til å skrive så mye om masteren akkurat nå, det er så herlig å være ferdig! Føler nok for å ha avstand ei stund, men kan godt hende at jeg skriver om det seinere i sommer.

      Slett
  2. Gogol er en av favorittforfatterne mine. Peterburg-fortellingene er helt fantastiske, og det er Døde sjeler også ��

    SvarSlett
    Svar
    1. Så gøy at Gogol er en av dine favoritter! Har du skrevet om han på bloggen din? Gi meg gjerne ei lenke!

      Slett
  3. Så fint at du er ute av febertilstanden og tilbake på bloggen!
    Det er tydeligv at det er mye en går glipp av om en glemmer de gamle russerne. Norsk samtidslitteraturfrisyrer oppleves litt ulufta og klamt intime når en sammenlikner. Men så skal en vel heller ikke skue forfatteren på sveisen!
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Ja, det er veldig, veldig godt. Dobbelt godt, med tanke på sjukdom og masterinnlevering som kom oppå hverandre.

      Men du, må jeg minne deg på Solstadsveisen? Den er både snasen og luftig, veldig anvendelig og lett å stelle. Jeg har derimot store problemer med feit, hengende midtskill, gjerne litt sånn sølvrevaktig, akkompagnert av sigarett (ikke i håret, da) og skræving. Ja, du skjønner sikkert hvem som beklammer tanken her. Da er det mange reiser bedre med pomadehår. Og for å ikke snakke om bartene de hadde før i tida!

      (Av og til, tror jeg, er det lurt å skue litt på sveisen. En sveis sier mye. Blant anna om hva en ikke bruker tid på. Jamfør nevnte Solstadsveis. Men det underlige er at det ikke er likhetstegn mellom lettstelt frisyre og god litteratur. Og det skulle en jo kanskje tro, i og med at mangelen på hårstell frigjør mye viktig tid. Akk, ingenting er enkelt.)

      Slett
  4. Så sant, så sant, det er vel ofte sånn at det følger et blikk med sveisen, og det kan en jo skue - og gjøre seg opp en mening om. Særlig no-hair-sveisen, som har vært svært populær i det skitten-realistiske miljøet, der kommer blikket ekstra godt fram. Margareth Atwood kjører litt Solstadsveis, så det er mulig at frisyren faktisk har litt betydning. Mer lettvint enn Undseth sin topp kan det vel ikke bli. (Der ble det frigjort mye tid til skriving.) Men som du sier, det er ikke samsvar, tenk deg krullene til Austen og Brontë, det tok nok mye tid, men det var damer som sto tidlig opp om morran. Det er kanskje der det ligger, når jeg tenker meg om, tendensen til å ligge for lenge forpurrer mang en god historie.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, kanskje det. Bare tenk på Descartes!

      Slett
    2. Tenker du på de blåfrosne Stockholmsmorgnene da dronning Christina ville ha undervisning fra klokka seks, av den oppskremte Descartes? (Som endte med lungebetennelse og død for franskmannens del) Forresten, gratulerer med avlagt mastereksamen/ innlevert masteroppgave!
      Trudelutt

      Slett
    3. Ja, og det blei det jo en god historie av! (Det vil si for alle andre enn Descartes...) Neida, men jeg tror at å skrive godt kommer fra en kombinasjon av disiplin og å ha det godt, i tillegg til talent, fantasi og innsikt i det håndverksmessige, naturligvis. Og gode historier trenger tid, plass og riktig grep. Det er det ikke lett å finne fram til hvis en blir jaga opp stadig vekk, men heller ikke om en sover til langt utpå ettermiddagen. Akk, det er altså den gyldne middelveien som gjelder. Igjen.

      Tusen takk! :)

      Slett
  5. Gratulerer så mye både til master-hedda og master-signe (må ta meg en tur over å lese om disse guttepåvirkede jentene, selv om jeg har strøket Roth fra minnet etter Allegiant,..,). Hvem kunne ant at Gogol var så morosam, han skrives opp på lista, og dette med håret... vel, det jeg skulle si forsvant da jeg leste om knausgårdsveisen,... dette kan du da ikke mene Hedda???

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Jeg har nok ikke så mye til overs for verken skrivinga eller sveisen til Knausgård, det oser gammal boybandhelt i mils omkrets. Derfor rister jeg heftig på huet hver gang han fyller avissidene med ego og skræveri. Da blir jeg sikkert snasen på sveisen, jeg også.

      God sommer! (Og nei, jeg har ikke glemt lesesirkelen, jeg er bare kraftig forsinka.)

      Slett