lørdag 10. november 2012

Maries Lais

Det er ei rar lita bok, Fortellinger av Marie de France. Samlinga er bedre kjent som Les Lais, blei skrevet i løpet av siste tredjedel av 1100-tallet og blei gjendikta til norrønt under regjeringstida til kong Håkon Håkonsson, med den flotte, nærmest visuelle tittelen Strengleikar. Jeg har lest en mer moderne prosaoversettelse av verket, kreert av Helge Nordahl, som har valgt å ikke være tro mot den opprinnelige versefoten og det lyriske oppsettet til de France, men er (forhåpentligvis) svært nær originalen innholdsmessig. Hovedtematikken er hvordan kjærligheten arter seg mellom forskjellige mennesker, som regel en høvisk og oppriktig, edel kjærlighet mellom mann og kvinne, men det er også eksempler på kjærlighet mellom foreldre og barn, konge og vasall, mellom mennene i hirden, dronninga og ei terne og mellom mennesket og Gud. Den forbudte kjærligheten er også viktig, særlig hvis den på noen måte kan bli anerkjent som legal eller hvis noen av partene utsettes for urimelige prøvelser. Egenkjærlighet opptrår også, men den faller sjelden i god jord. Viktigere er det da å være nesten sjølutslettende i sin kjærlighet til noen andre, og gjerne i forhold til sin tro.

Sjøl om ikke Gud og religion blir direkte tematisert, er det en vesentlig del av bokas bakteppe: fortellingene, som Marie de France stort sett ikke fant på, men hørte eller var vitne til framsyninger av og deretter skreiv ned, oppstod i et kristent Europa, med mange referanser til samtidig britisk og fransk kultur, hvor religion var et viktig premiss. Klostre, kirker, nonner, munker o.l. dukker ofte opp i kulissene og presenterer den moralske rettesnora menneskene bør eller må rette seg etter. Marie de France sjøl var, mest sannsynlig, ei fransk adelsdame, muligens med britiske, royale gener, som i lengre perioder var en del av eller svært nær det britiske hoffet. Hva hun egentlig heter, vites ikke, vi kjenner kun til fornavnet Marie, etternavnet er hun blitt gitt i seinere tid. Som en del av den britiske adelen så og hørte hun mange flotte samtidige sanger og fortellinger (en tanke går til syngefabelen Aucassin og Nicolette, som et stilmessig forbilde, sjøl om denne er nedskrevet etter de Frances levetid), og heldigvis skreiv hun ned et lite knippe. Tolv lais er det i originalen, og Nordahls gjengivelse er den første på norsk sia Håkon Håkonssons tid (regj. 1217-1263) som framlegger alle tolv.

Laisene er av varierende lengde, originalitet og kvalitet, om jeg kan være så frekk å si det. Tekstene, hvor enkelte motiver er svært gamle, kan sammenlignes litt med våre moderne noveller, men med helt andre krav til stil og innhold - bl.a. går laisene originalt på vers. Datidas litteratur var først og fremst underholdning for eliten, en liten, skolert og svært bevisst elite, men den skulle også være oppbyggelig. Her kan en parallell være de mange legendene som florerte i middelalderen - og noen av de Frances tekster kan minne litt om dem, men uten en bestemt helgen i spissen (forøvrig tilskrives legenden om St.Patrik Marie de France). Hun skriver bl.a. om de elskende som dør på toppen av et fjell, og hvordan dette gravstedet i ettertid er blitt viktig innafor religiøse og kulturelle riter. Spenning, handlingstopper og snertne avslutninger er ikke de Frances styrke: her er det veien som er viktig, fordi den fører menneskene fram til sjølinnsikt, erkjennelser og handlinger som er vesentlige for deres skjebne, og derfor også deres elskedes skjebner. Vil de elskende få hverandre til slutt? Eller gir de opp, distraheres? Her får alle så hatten passer - som i et eventyr. Marie de France benytter seg også av andre eventyringredienser som menneskers overtro, tilfeldigheter og magi, skumle fiender og harde prøvelser.

Da jeg ikke er ekspert på middelalderlitteratur tør jeg ikke å uttale meg mer generelt om bokas kvaliteter eller mangel på sådan, som rein litteratur. Men det er heller ikke slik laisene er viktige for meg. Marie de France forteller så mye om sin egen kultursfære gjennom verket, altså om elitens tro, oppførsel og handlinger, hvordan det arter seg og hva det er hjemla i. Hver for seg gir fortellingene unike innblikk i middelalderens England, dens symbolikk og referanser. Menneskene er humoristiske, høviske, lidenskapelige, modige, fromme og simple - og til sammen er det all grunn til å anta at historiene er representative for datidas faktiske levesett: hva forholdt de seg til, av myter, religion og lovverk? Hvordan levde de, hva tenkte de på, hvilke midler hadde de for å oppnå det de ønska? Det er fascinerende, sjøl om den ytre spenninga stort sett ikke eksisterer.

På et annet plan er det interessant å se at Marie de France skriver om mye av det samme som forfattere skriver om i dag: menneskets rastløshet og søken etter et innholdsrikt liv, fylt med kjærlighet, vennskap, lykke, ønsket om å oppnå ære, respekt og suksess (eller kan noen fortelle meg at Knausgård handler om noe annet...?). Det får meg til å tenke at den kloke Sigrid Undset kom med en korrekt observasjon da hun oversatte Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord: "Sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager." Og tida viser at Marie de France, uansett om hun hadde en klart formulert slik tanke eller ikke, har blitt en representant for nettopp dette. Det er vel derfor en kan kjenne seg så godt igjen i Les Lais.

2 kommentarer:

  1. Så spennende!
    Utrolig hvor mange interessante bøker du kommer over. Og så flott at du formidler det videre til oss, som jevnlig klikker inn på sida di for å få åndelig næring og gode tips.
    Tusen takk!
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Takk for koselig kommentar:) Si ifra hvis du vil låne!

    SvarSlett