På rundtur i bygda

Jeg leser Olav Duun (1876-1939). Og, for å være ærlig, går det ganske langsomt. Jeg har ei utgave der noen fortellinger, Løglege skruvar og anna folk (1907), står først, og Duuns første roman, På tvert (1909), kommer til sist. Det er ei fin bok, stemningsfull forside og behagelig innbinding. Men jeg er ikke så glad i noveller og fortellinger. Da skal jeg være i et spesielt humør, i rett stemning. Og det er jeg ikke så ofte. Derfor tar det tid.

Mange sier at fordelen med noveller og fortellinger er at en kan lese en nå og en da, i eget tempo. At det ikke er en sammenheng, ei ytre rammehistorie, de samme menneskene, de samme konfliktene, men at alt er nytt fra gang til gang. Noen få minutters leseglede i en hektisk hverdag. Jeg føler meg ofte litt snytt når jeg har lest ei fortelling eller ei novelle. Sjøl om jeg leser langsomt og grunner på det som står og ikke står, sjøl om jeg leiter etter mening og indre sammenheng, etter intensitet både i språk og mennesker. Jeg finner det sjelden. Noveller er vanskelig.

Fortellinger er enklere. Der er det ikke så store krav til form, stil og innhold. Forfatteren kan skildre, gi innblikk, vise fram et menneske, eller flere, kanskje til og med et helt samfunn, skildre et sårbart menneskesinn, si noe om en bestemt hendelse for så å trekke seg helt vekk. Fortellinga kan ende plutselig og uten forklaring, uten å kommentere seg sjøl eller andre. Fortellinga kan ha en åpen slutt, være uferdig, være lukka, ende med replikker eller et trekk på skuldra. Fortellinga kan ende nettopp der den starta.

Olav Duun skildrer mennesker. De er som oftest litt på utsida av bygdesamfunnet og har en eller annen skavank; de er landsbyidioten, stedets original, de stammer, halter og er paranoide. Et annet eksempel er den ganske gamle ungkaren som flyr etter ungjentene uten å forstå at han er litt for gammel, og uten å forstå at ungjentene bare gjør narr av han. Menneskene til Duun har til felles det at de står på utsida, og at de lager seg ulike overlevelsesstrategier. Noen bedriver et dobbeltspill. Andre kjefter. Noen kommer til enighet med seg sjøl etter å ha prøvd en annens børse. Noen bryter ut fra helheten for å være sammen med en på utsida. Men de aller fleste juger for seg sjøl for å komme igjennom den tøffe hverdagen i bygde-Norge rundt år 1900.

Fortellingene er innafor det samme universet og byr på liten variasjon fra gang til gang. Duun skildrer tanker, handlinger og ytringer på en måte som virker troverdig og naturlig. Gjennom tekstene kommer det fram at forfatteren har stor respekt for mennesker og deres livssituasjon. Bevisst gir Duun annerledesmenneskene en stemme og viser fram dårlige kår, hardt arbeid, stor urettferdighet og undertrykkelse. Men han kommer også med en forsiktig kritikk av kirke og prest, fut og fant, rikfolk og bønder. Derfor blir det litt vanskelig å forstå nettopp hva som er Duuns agenda. Hvis målet er å skildre et samfunn, klarer han det. Om målet er noe djupere, noe større, synes jeg at fortellingene representerer for mye av det samme til å kunne si noe om samfunnet som helhet. Og for å påpeke det også: vel finnes det mange originaler, men det vanlige arbeidsmennesket, bonden uten lyter og med et godt forhold til kona, med en vanlig sønn, ikke en dum en, medgjørlige kyr og litt poteter i åkern, han kommer ikke til orde her. Og det er dem det er flest av, er det ikke?

Jeg liker språket til Duun. Jeg liker å lese gammel, krøkkete nynorsk langsomt, jeg liker å lese gamle dialektord og fundere på hva som er rett uttale. Det gir fortellingene autensitet. Men jeg gleder meg til å bli ferdig med fortellingene, til å begynne på romanen. Det er det formatet jeg liker aller best.