Etter mye att og fram er jeg endelig i mål med På tvert. Jeg mener ikke "endelig" på den måten at boka er dårlig, for det er den ikke, det har rett og slett bare tatt lang tid for meg å komme igjennom. Det har vært så mye anna nå den siste tida, mye skolearbeid, mange juleforberedelser og mye tid med familien (og helt ærlig har jeg kost meg med det). Men når jeg går ei stund uten å lese begynner jeg å kjenne det. Som en litt utålmodig, prikkende følelse, et krav om egentid, om ro, om å koble hjernen inn i et anna modus og ikke bruke skjerm (det blir fort for mye skjerm...). Og noen ganger har På tvert vært litt vanskelig å komme inn i igjen, den er intens og krevende og absolutt ikke sengelektyre. Da har boka ofte blitt liggende litt til, med forhåpninger om å få lest noen kapitler dagen etter.
På tvert av Olav Duun (1876 - 1939) er delt inn i tjuefire små kapitler, men bør likevel leses mest mulig i ett. Hele romanen handler om hovedpersonen Danel og hans vanskelige liv. Vi som lesere kommer inn i historia når Danel er ni år gammel og er til seters med mor si, Dåret setertaus. Han er en god gjetergutt, sjøl om han har en fot som står på tvert. Denne sommeren vekkes en kraftig respekt og kjærlighet for naturen hos Danel, noe han kommer til å bære med seg livet ut. Dels fordi han har et ønske om å temme det ville, tror jeg, og dels fordi han er fascinert av den kompromissløse, fantastiske og vakre naturen. Skildringene i begynnelsen av boka, blant anna en episode med en sint okse, er flotte, og viser fram naturens nesten kvelende grep om en ung gutt.
Mora dør tidlig, og Danel blir kasta ut i et samfunn der det eneste som betyr noe, som gir anerkjennelse, er hardt arbeid. Han lengter tilbake til setra og skogen, det ville og frie, men får ikke reise. Han presser ned trangen til å løpe til skogs helt til han nesten ikke kjenner det lenger. Han biter seg fast i den vesle bygda og jobber hos de som synes synd på en morløs lausunge. Seinere følger vi Danel som unggutt og voksen, vi er helt inntil når han sitter bak disken i krambua si og betrakter Ane, og vi kjenner skuffelsen hans når hun går uten å ta med seg det flotte, blå kjolestoffet som han har kjøpt bare til henne.
Danel har skikkelig ståpåvilje, sterk arbeidsmoral og et utrolig overlevelsesinstinkt. Han karrer seg opp og fram, på tvers av det folk hadde trodd, han ordner opp, kjøper skog og elver, bygger hus og hytter, men han taper også mye penger og har det i perioder hardt. Historia hans er fortalt på en forsiktig, men likevel veldig bestemt måte, og det er det psykologiske hos Danel som hele tida er det viktigste. Hvorfor gjør han som han gjør? Hva er det i Ane som rører ved han, og hva er det i han som får han til å risikere alt for henne? Og hva er det som gjør at han reiser?
Danel er ikke det vi i dag ville kalt et moderne eller et postmoderne menneske. Men han var det i Duuns samtid. Danel tar sjanser, følger med på teknologien, ser hvor det er behov for hva. Han er en god forretningsmann fordi han er strategisk, lur, veit litt om alle og klarer å legge bånd på sine egne følelser. Men ovenfor Ane skjer liksom aldri det han ønsker, men han gir ikke opp av den grunn. Danel drives av et intenst behov for å bli sett, hørt og elska, kombinert med sin egen hevnlyst. Han skal vise dem! Han skal vise henne! Han er ingen stakkar de skal synes synd på, han er ingen morløs byrde, han skal jobbe tre ganger så hardt som alle andre for å bevise det, han skal tjene penger og bli bygdas fineste mann!
Men det går ikke alltid som en drømmer om. Andre elementer, eller makter, for å si det på en duunsk måte, spiller inn og endrer livets kurs. Fortellinga om Danel er på mange måter realistisk, og da tenker jeg særlig på skildringa av hans innbitte væremåte og bestemte replikker, bygdesamfunnet som fortsatt ligger midt i mellom gammel og ny tid, og hvordan det faktisk går med Danel til slutt. Men det er også en tragedie, for det ender jo ikke godt. Danel knuses av seg sjøl, av samfunnet, av økonomien, av Ane og Borghild, av naturens voldsomme krefter.
Den tradisjonelle oppfatninga av På tvert er at det er en psykologisk roman, som ifølge baksideteksten "syner meisterhanda til forfattaren". Jeg synes også den kan leses på andre måter, for eksempel som en kjærlighetsroman, som en moderne, realistisk roman i tradisjonen Garborg og Hamsun innleder, og ikke minst som et viktig og solid samfunnskritisk verk. Samfunnet gjør de svake svakere ved å synes synd på dem. Konstant undervurdering og å aldri få anerkjennelse gjør mennesker harde og etterhvert følelsesløse, men også ensomme og misforståtte. Tilslutt klarer de ikke å gjenkjenne det gode når det kommer, og de forblir i sin egen, vonde virkelighet.
Olav Duun skriver fram et menneske som lever fjernt fra vår tid, men som likevel kjenner på mye av det samme som vi føler. Danel kjenner fremmedgjøringa og ensomheten, han lengter etter samhold og glede, men det nærmeste han kommer, er naturen. Jeg har ikke hatt glede av denne boka, for det er virkelig ikke hyggelig lesing. Men det har vært interessant, en studie i stil og språk (fortsatt urgammelt nynorsk med mye dialekt) og av menneskesinnet. Og jeg ønsker å lese mer av Duun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar