tirsdag 19. mars 2024

Søsterklokkene

Bildekilde: Bokelskere
I noe som oppleves som vinter og votter, har store deler av det lesende Norge snakka om den historiske romantrilogien til Lars Mytting (f. 1968). Det hele begynte med Søsterklokkene i 2018, blei etterfulgt av Hekneveven i 2020 og avrunda med Skråpånatta i 2023. Ved en tilfeldighet havna den første boka i ulesthylla mi for noen år tilbake. Jeg hadde egentlig planlagt å gi den bort, men plutselig satt jeg der og leste sjøl. Og da var det bare å lese ferdig.

De fleste kjenner kanskje til hvem og hva vi møter i den første boka, og romanen tar sitt navn fra to digre kirkeklokker gitt som gave fra Heknefamilien til Butangen kirke en gang på 1600-tallet. Men for de som ikke veit, tar jeg ei rask oppsummering likevel. Klokkene fikk navn etter de to Heknesøstrene Gunhild og Halfrid som var sammenvokst fra hoftene og ned, ei fortelling som henger over teksten som et varsel og et frampek. Omtrent alt som skjer i boka, foregår i og rundt kirka, eller i forlengelse av det som hender i kirka og i den vesle bygda Butangen. Der har folk og fe levd i fred og ro med sine unike søsterklokker i generasjon etter generasjon. Helt til året 1879. Mens ungjenta Astrid Hekne, stolt Heknekvinne og etterkommer etter Eirik Hekne, far til tvillingene, gjør tjeneste på prestegården, kommer det en ny prest til sognet. Kai Schweigaard har vett, utdanning og ambisjonene på plass - han leiter bare etter muligheter til å realisere alt sammen. Og når et fattiglem fryser i hjel i den gamle stavkirka under en gudstjeneste han holder, skjønner han at et nytt kirkebygg må til. Slik kan han forene egen agenda og menighetens beste. Tror han.

Gerhard Schönauer, en følsom kunst- og arkitektstudent, er den tyske representanten som blir sendt opp til Butangen for å tegne stavkirka både utenfra og innenfra, kartlegge alle detaljer, ta alle mål, merke alle delene, overvære demonteringa og lede arbeidet med å få stavkirka ned til Tyskland, der den skal gjenreises. Han er på mange måter Schweigaards hjelper og økonomiske garanti - kirkesalget vil gjøre at sognet får nok penger til ei helt ny, hvit trekirke, ei moderne kirke som både er varm og romslig. Men verken Kai eller Gerhard får gjort helt det de kom for. For Astrid Hekne er ikke enig. 

Astrid Hekne er ikke enig i at stavkirka skal rives og at ei ny kirke skal bygges. Hun er ikke enig i at søsterklokkene skal følge med i salget - de tilhører jo hennes slekt og blei gitt som ei gave til kirka! Hun går ikke med på tomme ord og lovnader om at alt kommer til å gå bra, ei heller at den nye kirka også vil få fine kirkeklokker. Usle, små kirkeklokker i bronse! Ikke malmfulle klokker, fulle av heknesølv! De er og det er simpelthen ikke godt nok for Astrid Hekne, som tar saken i egne hender. Og med det blander hun seg godt oppi både det presten driver med, og det den tyske representanten driver med. Eller sagt på en annen måte: Her aner hun og resten av folket i Butangen fred og ingen fare, så kommer nypresten susende og ødelegger alt sammen. Klart hun må si ifra, koste hva det koste vil! Ettertrykkelig, skal det vise seg. Og med en svært høy kostnad for dem alle sammen. Men den må en nesten lese videre om sjøl.

Mytting skriver i tredjeperson og beveger seg lett mellom de ulike personene i romanen. Han kommer ganske tett på Astrid, og på mange måter opplever jeg at det er hun som er bokas hovedperson. Men en kan heller ikke se bort ifra verken Kai, Gerhard eller stavkirka med dens tilhørende historie, klokker og mystikk. Alle disse tre er bærende elementer i boka, som sammen med Astrid er med på å drive handlinga videre gjennom kloke og mindre kloke avgjørelser, mange former for dialog og et utvalg viktige hendelser. På den måten har Søsterklokkene faktisk fire hovedpersoner. Så følger også Mytting disse fire elementene der de glir under, over, forbi og krysser hverandre i en etter hvert ganske intrikat vev, der også mange andre handlingstråder og personer blandes inn, for så å forsvinne og dukke opp igjen. Alt henger nøye sammen, det er planlagt og strukturert, men likevel ikke så forutsigbart at det blir kjedelig.

Språket er godt og glir lett. For å gi både tidskoloritt og personlighet, bruker Mytting mange dialektord i den løpende teksten, i skildringene og ikke minst i replikkene. Det gjør romanen langt mer personlig og fargerik enn for eksempel en oversatt historisk roman. Mytting bruker også sitater, noe riksmål, litt engelsk og en del tysk, samt Bibelen. Ord som er viktige eller som bør vektlegges når en leser, han han rett og slett kursivert. Slik passer han på at leseren snapper opp de viktigste nøkkelordene og leser med hans rytme. En annen måte å si det på, er at forfatteren legger kraftige føringer på leseren. En må derfor akseptere å bli leda. Men det fungerer stort sett ganske bra. 

Søsterklokkene har alt en god historisk roman skal ha: Ei sterk kvinne som går sine egne veier, hederlige menn som på ulike måter nærmer seg og kjemper for å være sammen med nevnte kvinne, følelser og svik, ei litt mystisk historie, dunkle hendelser, et bortgjemt sted, en spennende familiehistorie, gode hemmeligheter, skjebnens egen vei, interessante frampek og flere mulige avslutninger. Mytting har god kontroll på historia, og skriver lesverdig og tilgjengelig, uten at det er for enkelt. Det er ordrikt, men ikke lett å se hvor det eventuelt kunne vært kutta. For nesten alt er relevant i sammenhengen, eller henger sammen med noe annet. Og detaljene han bruker tid på, være seg kirkeklokker, interiør, dyrelik og pels, fiskestenger, været, ei savna kirkedør, hesteskyss, ritualer eller overtro, er viktige og gjør teksten levende. Det er godt disponert og godt uttenkt, men nesten litt for kalkulert. 

Jeg har etter hvert lest mange historiske romaner, men dette var den første norske på lenge som virkelig blei hausa opp - og det uten å handle om brutale vikinger eller kranglete konger. Nivået på Myttings prosa er ikke enestående på noe vis, han er jevngod med mange andre, men mye kleinere i kvinneskildringene enn for eksempel Vera Henriksen (1927-2016). Han er også mye mer forutsigbar, nesten overtydelig, men jeg koste meg likevel. Og han har nok, i kraft av å være nettopp mann, bidratt til at mang en mann ikke bare har lest, men også kost seg med Søsterklokkene. Og det heier jeg på, sjøl om jeg per nå ikke er helt sikker på om jeg kommer til å lese videre.

tirsdag 12. mars 2024

Oskar og eg

Bilete: Bokklubben
Om du berre skal lesa ei barnebok frå 2023, vil eg tilrå deg å lesa Oskar og eg av Maria Parr (f. 1981). I ho får du sjarm, ein god lått, trøyst og gode timar saman med dei som er dei viktigaste i verda: Barna.

Barneromanen Oskar og eg - og alle plassane vi er finn stad ein plass på Vestlandet. Eg ser for meg ei lita bygd med nokre hus i ei klynge, der eitt av dei har eit soverom nede i kjellaren. Og der, på eit heilt vanleg rom med dinosaurar på veggane og ei helt vanleg køyeseng til å sove i, bur Ida, som er storesyster, og Oskar, som er veslebror. Ho søv oppe, han nede. På golvet ligg det drøssevis med sokkar, for dei må jo ta av seg sokkane når dei skal leike sirkus i senga.

Vi følgjer Oskar og Ida, som er eg-personen i boka, gjennom om lag eitt år, og får vere med då Oskar byrjar på skulen og kva som hender når ryggsekken til Oskar vert borte, på fantasifull leik ute og inne, mellom anna elvesafari, tur til den vesle trehytta, ein særs lang aketur og skremming av tjuvar, vi feirar Halloween og vert redde når Oskar er borte, vi er med når dei kosar seg og har det som best i verda, når dei kranglar og skrik til kvarandre, når dei feirar jul, når dei skal flytte frå kvarandre og kjem heim att, når dei et snø med saft i, når dei ønsker seg trampoline og når dei mistar den finaste onkelen i verda. 

Heile vegen er forfattaren tett på hovudpersonane, og skildrar dei to barna varmt og sanseleg. Det er rom for situasjonskomikk (då går det ofte utover dei vaksne i boka) og misforståingar, staheit, redsle, sinne, gråt og rein lukke. Og det er det godt å lesa om, det er ei god bok å vere i. Dette er heilt vanlege barn, ein heilt vanleg familie, ein heilt vanleg heim. Og uansett kva som hender og kva krumspring me vert med på, landar me trygt og godt i køyesenga når kapitlet er ferdig. Det er nesten litt for idyllisk, og samstundes herleg frigjerande å sleppe diagnosar og teknologisk mas og skilsmisser og bilulukker og andre dramatiske hendingar.

Det er Ida som fortel historiene i boka til oss, men dei handlar ofte om kva Oskar finn på, og kva dei gjer som familie. Forteljingane er verkeleghetsnære og lette å kjenne seg att i, både for små og store, anten det handlar om ei dansande rumpe, klasking med rullegardiner, overivrig fantasi, å ønske seg ei trampoline, å lage kiosk eller noko heilt anna. Skikkeleg spennande vert det også eit par gongar, men ikkje så spennande at det ikkje passar for dei små. Nei, her er det barnevennleg og roleg spaning, slik at alle kan sovne med ein smil om munnen.  

Parr legg ikkje noko i mellom, og både Oskar og Ida vert skildra nett som dei er, med gode og dårlege sider. Ho vert sur, han vert sint. Ho er urettferdig, han skrik, ho bestemmer for mykje, han er bortskjemt, ho får dårleg samvit, og han er trist. Men mest av alt er dei glade i kvarandre, så glade som berre sysken kan vere i kvarandre. Og av di dei er skildra som heile menneske, vert dei verkelege, dei vert to barn som både eg og barna mine kjenner oss att i. Etter lesinga kunne vi nytte tema og hendingar frå kapitla som utgangspunkt for samtale om korleis vi har det heime hjå oss. Til dømes trur også nokre her heime på nissen. Og det er vanskeleg å ville dele rom med eit veslesysken samstundes som ein ikkje vil det. For på eit eller anna punkt vert jo den lille barnsleg. Samstundes finst det ikkje noko meir kos i verda enn å krølle seg saman med eit lite sysken og sovne.

Maria Parr har skrive nok ein flott barneroman, der barna er hovudpersonane og der deira verd og røynsler er det viktigaste i verda.

fredag 8. mars 2024

Gratulerer med kvinnedagen!

Bildekilde: snl.no
Det er åttende mars, og derfor helt rett å skrive: Gratulerer med kvinnedagen! 

Jeg benytter dagen til å ikke bare snakke og skrive om politikk, ulike spørsmål og utfordringer som berører kvinner, som retten til selvbestemt abort, svangerskaps- og fødselsomsorg, amming, barne- og familiepolitikk, kjønnskvotering, likelønn, kvinnehelse, overgangsalderen, likeverd og likestilling, husarbeid, arrangerte ekteskap, vold i hjemmet, partnerdrap med mye mer, men også framheve og lese kvinnelige forfattere. 

I dag har jeg funnet fram fem flotte bøker av fem helt fantastiske kvinnelige forfattere: Claire Keegans Tre lys, Marta Norheims Oppdateringar frå lykkelandet. Røff guide til samtidslitteraturen, Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting, Simone de Beauvoirs Det annet kjønn og Margaret Atwoods Den spiselige kvinnen. Jeg er med andre ord i svært godt selskap i dag, og det håper jeg du er også. 

God kvinnedag! 

tirsdag 20. februar 2024

Reisen til livsvannet

Bildekilde: Bokelskere
Tenk å få lov til å være sivilisasjonens spydspiss! En representant som reiser, uredd og kompromissløs, inn der ingen før har vært, være seg i de djupeste daler eller langs de krasseste klippekanter, der ingen veit hvilken breddegrad og lengdegrad en er på, for det er bare grått, bare grått hav og grå skodde og grå luft så tjukk som ull, tenk å være der ingen har målt eller tegna, vurdert eller rapportert, der det er helt hvitt og tomt på kartene. Hva fins egentlig der? Tenk å få lov til å reise dit! Som den første! Og tenk å få lov å reise dit i embeds medfør, som den eneste som veit hva som skal gjøres med de verdifulle måleinstrumentene, en kongelig utsending med et offisielt oppdrag i de ytterste avkroker: Å måle opp Island.

Samtidig skal det også arbeides på et annet vis. På reisa gjennom de mest rurale og stusselige strøk på jordas fattighus, der menneskene verken har reine eller hele plagg, der de er så tynne at en ser knoklene gjennom klesfillene, der de er så gustne og grå av slit og sult at de har glemt hvordan de skal smile, der handel med fremmede skuter lasta med livsviktige matvarer som korn er forbudt, og der menneskene bare må se på skutene som seiler forbi mens sulten gnager i kroppen, der vulkanutbruddene ingen ende vil ta og lava og aske legger seg som et lokk over den fruktbare jorda, der avlinga slår feil, år etter år, husdyra dør, og menneskene dør, der! Der skal en også undersøke om folket kan flyttes på. For om den friskeste delen av den uvirksomme bermen bare kunne blitt tvangsflytta til København og satt i arbeid der, ville alt blitt så mye bedre. De ville fått jobb, hardt fysisk arbeid i fabrikkene. De ville fått luselønn, kanskje. De ville bodd trangt og tett og dårlig. De ville vært aleine, uten hele slekta rett i nærheten på en eller annen breitømra tregård. De måtte blitt tvunget inn i det danske språket - ingen forstår vel den islandske tungegymnastikken. Nei, de ville ikke fått så gode vilkår, egentlig, men de ville hatt noe å gjøre og de ville hatt det bedre enn nå. Og, de ville i alle fall ikke vært en sånn ekstrem og unødvendig kostnad for den danske krona. Tenke seg, bo der, på Island, helt frivillig! Hvem vil vel det?

Ja, inn i dette trer vi som lesere. Året er 1784, det er opplysningstid og vitenskapen står sterkt. Vi følger hovedpersonen, den danske vitenskapsmannen Magnús Árelíus, som nettopp er blitt sendt ut på dette oppdraget. Han er svært prega av sin tids ideologi som dannet og utdannet overklasse, som i sin tur legitimerer tanken om at han og hans stand er en slags overmennesker sett i forhold til den gemene hop. Det igjen legitimerer standens bortimot naturlige imperialistiske tendenser overfor Island og det islandske folk, som sammenligna med det danske og dannede er nærmest tilbakestående. Magnús ankommer Island med pudret parykk, silketørkle, hvite strømper, jakke med slag og bluse med blonder, helt etter hovedstadens nyeste mote. Til hest skal han forsere og deretter måle opp dette dystre landet i utkanten av sivilisasjonen. Han skal reise dit ingen før han har reist, nordover, helt nord til Strandir, skal han, og endelig skal han få satt lengdegrader og breddegrader på det umulige området som nesten bare består av fjellknauser, klippekanter, holmer, steinhauger, trange fjordarmer og stupbratte skråninger.

Umoden, verdensvant, eplekjekk og nedlatende begynner Magnús sin ferd sammen med et par islandske lokalkjente følgesvenner, som helst ikke vil være med på et sånt prosjekt, men som ikke har noe valg: Det er jo ikke akkurat flust av muligheter for å tjene penger på Island. Og penger trenger de alle. Landet er utarma, i krise, og det er så vidt det går rundt sjøl for storkårsfolk. Så da kan en jo like greit gå rundt og leie noen hester for en jålebukk og tjene godt med penger på det. Men motvilligheten gjør at det stadig er gnisninger mellom Magnús og kompanjongene hans - gnisninger Magnús ikke helt forstår årsaken til eller ikke helt bryr seg om årsaken til, men som leseren ser omfanget av og venter på skal bli helt avgjørende. Og slik går det jo. Om det ikke er uenigheter om hvilken gård som ligger hvor og hva den heter, og om det ikke er islendingene som biter i seg snertne kommentarer og rein gapskratt når noen beinrester i sanda vurderes helt feil, så er det noe annet. Stadig noe, stadig lenger nord, stadig verre.

Underveis møter Magnús mange islendinger. Alle dømmer han kjekt og greit fra hesteryggen. Noen inngår han avtaler med. Noen ligger han med, uten å tenke over konsekvensene for sin egen del, og uten å i det hele tatt reflektere over om det kan ha konsekvenser for den magre enka han ligger med. Hva om hun, som allerede er i en såpass pressa situasjon at hun selger seg sjøl for litt kaffe og noen matvarer, også får et barn ni måneder seinere? Hva skjer da med det barnet? Det er ikke hans tanker i det hele tatt. Det går heller slik: Tenk å være så ussel at du tigger! Tenk å be fremmede om medisin! Tenk å sende barna sine rundt slik, uten sko! Tenk at de tar på han med så møkkete hender! Likevel er det noe ved dem, som gjør at han ikke helt klarer å kvitte seg med ansiktene deres og skjebnene deres. Det er som om de fortsetter å gå ved siden av han mens han rir gjennom alt dette grå, det grå havet, den grå skodda, de grå klippekantene. Og i alt dette grå, blander fantasi og virkelighet seg sammen til Magnús ikke lenger veit hva som er hva.

Den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson (f. 1971) har i romanen Reisen til livsvannet fra 2018 (norsk utgave ved Oskar Vistdal (f. 1953) i 2020) kasta lys over det som for meg var en nokså ukjent del av islandsk historie. Jeg visste at Island først lå under den norske (fra 1262) og siden den danske (fra 1397) krona, med hardere kår under det danske eneveldet på 1600-tallet, og med en økende sjølstendighetsbevegelse utover 1800-tallet. Men at det faktisk gikk så langt at de danske myndighetene vurderte å tvangsflytte store deler av den islandske befolkninga, kjente jeg ikke til. Det gir fortellinga en nesten ekkel ideologisk overbygning som, i kombinasjon med de realistiske menneskemøtene og Magnús' egen skjebne, blir en grusom kontrast til bokas kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistoria er også realistisk og på mange måter både fæl og sår, men den blir ei lise i alt dette rå og vonde. For endelig, etter et liv uten ømhet og varme og omsorg, er det nettopp det Magnús opplever. Og det er så sterkt at det endrer hele han, og med det hele hans liv. Kanskje er det ikke slik at vitenskapen og oppmålingsoppdraget fra myndighetene er det viktigste i verden likevel? 

Fortellinga om Magnús og det islandske landet drives framover av et helt unikt språk, et språk der blant annet latin, dansk, fransk og engelsk blandes sammen med det islandske og varierende norske oversettelser - fra de bondske dialektene til den forfinede dagligtalen. Det er et kjempespenn i ordtilfang, og det er spennende og morsomt å lese de talemålsnære utropene, også fra Magnús sjøl. Noen ord og begreper kan kanskje virke fremmede, men som regel kan en forstå dem utifra konteksten. Stilen er lett og muntlig, vi er tett på Magnús, av og til også inni Magnús, sjøl om han konsekvent skildres i tredjeperson. Men det fungerer at vi kommer tett på. Det er virkelig da spriket melloms Magnús' virkelighet og det han har blitt sendt for å gjøre på den ene sida, og det islandske folkets grimme tilværelse på den andre sida, blir tydelig. Og med det ikke bare tragedien, men også komedien.

For dette er ei veldig morsom bok! Misforstå meg rett, dette er ikke en roman der en brøler av latter underveis, men det er ei bok der forfatteren bruker tid på å skildre og sette scenene, slik at en virkelig kan se det for seg: Magnús og gjengen møter mange på sin ferd, blant annet en galning, kalt dåren i boka. Spradebassen Magnús, i sine fortsatt halvveis hvite strømper og noe stusselige parykk med fuktige og halvmugne pudderklumper mellom de slappe krøllene, forsøker å få mannen i tale på høfligste vis. Men dåren hører ikke, han vekselvis synger og skriker i vei om beinbruddsgjel og alle våre strømper på bossdyngen og det som verre er, så hele følget blir forskrekka. Det er lett å se det komiske i slike scener, samtidig som det ikke er lett å se bort ifra det tragiske.

Reisen til livsvannet er tittelen, og nå har jeg skrevet mye om boka uten å komme inn på nettopp dette livsvannet. Men det tenker jeg er greit, for slik er det i romanen også: Det tar tid før livsvannet kommer på bane, vi må først ri gjennom halve Island, virker det som, over samtlige knauser og ut på de tynneste nes, møte eventyrutfordringer på vår vei gjør vi også, og deretter tar det enda lenger tid før vi forstår hva livsvannet er. Men avgjørende, det blir det. Og underveis er det både spennende, interessant, underholdende, stilig og sårt - og alle valører fanges nydelig av oversetter Vistdal.

Reisen til livsvannet er ei kraftfull bok med masse overskudd, humor og vidd. Samtidig er den ei beretning om en svært mørk periode i islandsk historie. Det er ikke gitt at denne overraskende kombinasjonen fungerer, og det kunne nok gått skeis mange ganger underveis, hadde det ikke vært for at Bergsveinn Birgisson er en usedvanlig god forteller. Han har enorm kontroll på prosjektet reint teknisk, og byr på dynamiske vekslinger mellom brevs form og lineær historie, og skildrer troverdig (!) en umoden vitenskapsmann som fanges mellom framskrittstro og bakstreversk overtro, det forutinntatte og det åpne, mellom Gud og fornuft. Og størst av alt er altså kjærligheten, her kanskje først og fremst for Island. 

torsdag 1. februar 2024

Ungdomstid

Bildekilde: Bokelskere
Tilbake i 2014 var det en franskmann ved navn Jean Patrick Modiano (f. 1945) som mottok Nobelprisen i litteratur. Prisen, ifølge De Aderton, blei blant annet gitt "for erindringskunsten han har brukt til å fremkalle de mest ubegripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonens livsvilkår". Modiano føyer seg dermed inn i ei ganske lang rekke med franske nobelprismottakere. Jeg var blant mange som i tida etterpå sikra meg ei bok av forfatteren, da han inntil offentliggjøringa var helt fremmed for meg. Boka jeg kjøpte, heter Ungdomstid, og nå, etter mange år på ulesthylla, er den endelig lest.

Ungdomstid (Une Jeunesse, 1981, oversatt til norsk ved Kjell Olaf Jensen (1946-2016) i 2014) er ei lita bok på kun 159 sider. Den har ei halv rammefortelling, altså kun ei åpning, som er lagt til romanens nåtid, mens resten av boka fortelles i retrospektiv. Når vi kommer inn i historia, er det rett før Odiles 35-årsdag. Ektemannen Louis, som er fokaliseringsinstans i store deler av boka, er jevngammel med henne. Når han kjører en besøkende til toget etter bursdagsselskapet, settes det i gang ei erindring. Han tenker tilbake til da han og Odile var unge, femten år tidligere, da han var ferdig i militæret og hun forsøkte å slå igjennom som sanger. 

Vi er i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, krigen er fortsatt et åpent sår i Europa, og Odile og Louis møtes ved en tilfeldighet. Begge er aleine og sliter med å finne retning og å tjene nok til å forsørge seg sjøl. Naivitet, dumhet, tilfeldighet og rein nød tvinger dem inn i situasjoner de seinere strever med å komme seg ut av. De settes i takknemlighetsgjeld og faktisk gjeld og veves inn i et nett av maktkamper, manipulasjon, bestikkelser, politikk, svindel og bedrag, og de veit ikke hvem de skal stole på. Etter flere måneder på andres nåde byr det seg plutselig en mulighet for å komme seg ut. Og den tar de.

Og slik slutter boka.  

Det er ikke egentlig så mye mer å si heller. Dette er ei lita bok, og ei lita fortelling. De mest interessante passasjene omhandler Odile, og disse dveles det ikke ved. Alt surret med Louis får derimot stor plass. Modiano holder seg hele tida på avstand i tredjeperson, slik at vi aldri er med, vi bare betrakter de to som strever fra et sted langt unna. Av og til håper vi at de ikke gjør det de er i ferd med å gjøre, men de gjør det likevel, uten at det framkaller noe særlig større engasjement hos leseren. Det er ikke kjølig eller ufølsomt, bare ekstremt distansert og faktisk helt følelsesløst i den forstand at det knapt settes ord på en eneste sinnsbevegelse. Og de gangene det settes ord på, virker det påklistra. Det gjør at alvoret kanskje ikke synker helt inn hos leseren, fordi hovedpersonene virker så uaffiserte. De lar seg bare føre hit og dit, som om de er noen andres eiendom eller leiketøy. 

Språket er godt, prega av luft og tre prikker etter hverandre ... som indikerer at det tenkes eller reflekteres, med det resultat at mange setninger faller litt. Kan de ikke tenkes ferdig? Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det grepet, da det på mange måter virker som om teksten er uferdig. Fokaliseringsinstansen ga meg også litt hodebry. Vi følger stort sett Louis ganske tett, men plutselig kan Modiano være tett på Odile. Odile utsettes for ekstreme prøvelser, men gis ekstremt liten plass i boka. Betyr det at hun er mindre viktig? Hvordan kan det verste i boka få minst plass?

Navnelikheten mellom flere av de mannlige bipersonene på B gjorde det litt vanskelig å holde dem fra hverandre. Modiano karakteriserer heller ikke noe særlig i replikkene, slik at alt i teksten har samme tone, fra Odile til Louis, andre bipersoner og disse mennene. Kanskje det er litt av poenget, at vi er inne i en jevn erindringsstrøm. Men det kan også oppfattes som flatt. Etter hvert opplevde jeg at handlinga gikk fra å være nokså enkel og grei å følge, til å bli mer kaotisk. Det er penger, tog, smug, gatenavn, gamle bygg, biler og disse mannfolka med ulik bakgrunn. Kanskje det er ment som et slags høydepunkt, jeg veit ikke. Jeg synes ikke det var spennende, bare plagsomt. Så tar Louis og Odile den utveien de plutselig har foran seg. Og det er det, og jeg som leser er rimelig upåvirka. 

Ungdomstid var dessverre ikke helt min type bok, og fordi den slutter så plutselig, og uten at vi kommer oss tilbake til utgangspunktet i åpninga, virker den også uferdig. Jeg forstår derfor ikke helt hvorfor nettopp Modiano mottok Nobelprisen i 2014 - det fins da så utrolig mange fantastiske forfattere der ute! Og skulle en ha lyst til å lese ei bok med skildringer fra Paris, der hovedpersonens prøvelser er virkelige, og der leseren er med, og der det er så intenst at en nesten ikke orker å lese, da er Cora Sandels bøker om Alberte hundre reiser bedre enn dette, bare så det er sagt.

onsdag 24. januar 2024

Winterkrigen

Bildekilde: Bokelskere
Uten at jeg helt veit hvordan det skjedde, så fant jeg plutselig bok tre om Ingrid Winter, Winterkrigen, i ulesthylla mi en dag i november. Jeg kikka nøye på den før jeg tok den ut, og deretter måtte jeg bla fram og tilbake i boka i mange minutter før jeg tok sjansen på å lese den. Janne S. Drangsholt (f. 1974) er nemlig ingen ny forfatter for meg. Foruten det humoristiske oppslagsverket Fra Shakespeare til Knausgård fra 2020, har jeg også lest de to første bøkene om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot fra 2015 og Winter i verdens rikeste land fra 2016. Winterkrigen kom ut i 2018, og har allerede fått en oppfølger i Winterferie fra 2023. Men den kommer nok ikke jeg til å lese.

Nei, for nå er det nok Ingrid Winter for meg. Jeg har ikke lyst til å lese mer om ei voksen dame som surrer og styrer, syter og sutrer, som hemmeligholder og juger og gjør alt verre for seg sjøl og alle andre både hjemme og på jobb. Jeg vil ikke lese om ei nevrotisk og ekstremt sjølopptatt dame med svakhet for vin og tendens til depresjon, jeg har fått nok av kaosfamilien der ingenting egentlig kjennes viktig nok, men som alltid likevel finner veien ut av uføret som Ingrid ofte roter dem inn i, og jeg har i alle fall fått nok av fæle fotballmødre, kjipe lærere, vrange familiemedlemmer og usannsynlig kleine kollegaer som både kliner og drikker og ramler her og der. 

Det fineste i boka er skildringene av Ingrid som mor, der hun møter på nye utfordringer i forhold til de tre døtrene Alva, Jenny og Ebba. Sjøl om panikken og krisemaksimeringa først rår i alle situasjoner, i typisk Ingrid-stil, synes jeg Ingrid håndterer mye av det de går igjennom veldig godt. Hun gjør noe jeg opplever er viktig: Hun er på samme side som barna, og hun støtter dem, sjøl om hun er fortvila og rådvill underveis. Her er det ingen tegn til å drite ut eller å snakke stygt om, mens det i resten av boka gis i glatte lag både titt og ofte. Det er til stor forskjell for mye eldre litteratur, der hensynet til barna ofte kommer svært langt ned når det er snakk om prioriteringer.  

Det mest gjenkjennbare i teksten er den masete og travle opptakta til julaften med både adventskalendere, gaver, tvangsvisitter, mas, planlegging av mat, organisering av julaften og ikke minst den kaotiske julefeiringa. Alle karakterene og situasjonene er overdrevent skildra, inkludert en viss julegave som pakkes opp av yngstejenta på julekvelden. Slik ville det aldri vært her hos meg, det er i alle fall sikkert. Og jeg strever med å forstå hvordan og hvorfor Ingrid kjører seg fast i slikt hun egentlig ikke vil. Det er faktisk ikke ulovlig å si nei. Tenk å invitere mange mennesker til jul, helt uten at ektefellen din veit om det! Og tenk at den beste delen av julaften er når Bjørnar, Ingrid og jentene sitter i fred på loftet! Kunne de ikke hatt det sånn hele tida, da?

Det som, tro det eller ei, virker mest troverdig, er alt styret på arbeidsplassen til Ingrid, og endringene de gjennomgår der. Akademia, med alle dens underligheter, blir tatt på kornet, og både høy og lav får så hatten passer. Der er det ledere som klemmer igjennom omfattende endringer uten å ha hørt med de ansatte først, grusomme kontorløsninger og skrekkelige kollegaer, innbilske masterstudenter tror at ei oppgave skriver seg sjøl eller av veilederen eller en blanding, og kleine julebord med ulykker. Heldigvis, i denne sammenhengen, er Ingrid ei dame som ikke gir seg. Det viser integritet og styrke, men det forsvinner litt når Ingrid rett etterpå henger på Instagram eller Youtube og andre sosiale medier og vettløst fordriver tida med visvas og tullball. Og dessuten kan en lure litt på hva forfatteren vil med sin oppstylta diskusjon om virkelighetslitteratur, som stod svært sentralt da boka kom ut. Er det bare for å posere?

Det tristeste i romanen er uten tvil Ingrids forhold til sin egen familie. En dag får Ingrid ei julestjerne på jobb. Hun kjører til foreldrene sine for å gi den til dem, men ender med å sitte i bilen i oppkjørselen deres og kaste blomsten i søpla. Videre forsøker hun å støtte og hjelpe søstera si, men hun vil ikke fortelle noe som helst om samlivsbruddet hun står i, og er bare sur og tverr mot Ingrid. Det er som om de er på fullstendig ulike planeter, alle sammen, og de holder hverandre på en armlengdes avstand sjøl når de er sammen. Hvorfor? Det får meg til å tenke på min egen familie. Jeg skal jammen gjøre min del for at det ikke skal bli slik.  

Men bortsett fra disse punktene, som er svært få av mange, ga boka meg dessverre veldig lite. Jeg synes heller ikke den er spesielt morsom, sjøl om den prøver å være det. Åpninga er kostelig, når personalet skal på seminar og sjølve ordet får Ingrid til å krympe seg, men så faller det hele litt sammen. Forfatteren drar det for langt, synes jeg, og så blir det bare rot. Sånn er det i forhold til nabodama Katti også, som starter en mammablogg etter en idé fra Ingrid. Plutselig er det stor suksess og massevis av innlegg, og Ingrid blir hengt ut både direkte og indirekte, mens Katti liksom ikke forstår hva hun holder på med. I min verden er dette virkelig ikke troverdig, men det overrasker meg ikke om det er noen slike mennesker der ute. Som leser blir det uansett for mye. For mye fjas og for lite substans. Det er ikke det at boka er så dårlig, det er mer det at jeg opplever at den ikke treffer.